Kosmorama-rapport fra Cannes

Etter å ha feiret 17. mai i trøndersk ruskevær gikk det straka vegen til filmfestival på den franske rivieraen … til mer ruskevær! Heldigvis er regn ikke et problem inne i en kinosal. Samtidig hjalp det også godt på humøret, og virket nesten litt skjebnebestemt, å bli ønsket velkommen til festivalen og til byen av gigantiske bilder av det blide ansiktet til Catherine Deneuve, altså min favorittskuespiller gjennom tidene. Så ble det tross alt sol og varme over helga, og dermed gode omstendigheter for å spise litt croissant på Croisetten mellom seansene i festivalen sine flotte saler og løperunder rundt på dens labyrintiske marked.

Oppholdet i Cannes ble for det meste brukt på å se mange filmer og å møte enda flere distributører, men den største opplevelsen var å få muligheten til å se og høre på selveste Quentin Tarantino. Han var på besøk som del av sideprogrammet “Quinzaine des cinéaste”, eller “filmskaperfjortendagene” om du vil, som for tre tiår siden sa nei takk til å vise debutfilmen Reservoir Dogs (1992) og ville rette opp denne uretten. Fra orkesterplass fikk jeg være med på å se kultklassikeren Rolling Thunder (1977) med Tarantino selv i salen og høre på at han nerdet om både filmen og andre ting i samtale etterpå.

Selv om festivalen igjen var full av stjerner og stas, var det selve filmprogrammet i år som skinte sterkest, og den 76. utgaven av Cannes vil nok stå seg som en svært bra årgang. Gullpalmevinneren ble rettsdramaet Anatomy of a Fall av regissør Justine Triet, mens Grand Prix gikk til Jonathan Glazer og hans eksperimentelle Holocaust-bearbeiding The Zone of Interest. Det ble også en nordisk seier der, siden den såkalte juryprisen gikk til den finske kjenningen Ari Kaurismäki og publikumsfavoritten Fallen Leaves. Dette er tre glimrende filmer, men jeg vil også trekke fram to andre fristelser fra festivalen.

Den første er den vidunderlige The Sweet East, spillefilmdebuten til Sean Price Williams. Filmen kan kanskje kalles en slags “Alice i et ganske jævlig amerikansk eventyrland”, der Talia Ryders figur Lillian hopper etter mange slags kaniner, fra sted til sted, miljø til miljø, og leder oss ut på en merkverdig reise. Den andre er vakre Perfect Days, den siste filmen til mesteren Wim Wenders, en meditativ og meget rørende fortelling om en middelaldrende toalettvasker i Tokyo, som fortjent ga Kôji Yakusho prisen for beste mannlige skuespiller. Alle disse fem filmene får norsk distribusjon og blir noe å se fram til på det store lerretet.

Ellers var det ingen norske spillefilmer på festivalen i år, men det var likevel en norsk og tydelig trøndersk tilstedeværelse i programmet. Vår alles kjære Liv Ullmann var til stede for å presentere premieren på en ny dokumentarserie om hennes liv og virke, Liv Ullmann – A Road Less Traveled. Samtidig ble Marlene Emilie Lyngstad, opprinnelig fra Trondheim, og et fast innslag på Minimalen gjennom årenes løp med sine flotte kortfilmer, rett og slett historisk som den første norske vinneren av den prestisjetunge studentkonkurransen “La Cinéf”, med eksamensfilmen Norwegian Offspring fra den danske filmskolen.