REAR WINDOW

I Rear Window plasserer Alfred Hitchcock både sin hovedperson og sitt publikum i rollen som voyeurer, altså kikkere. Vi ser på andre i smug, uten å bli sett selv, og det er – kanskje – også et begjær forbundet med kikkingen. Voyeurisme per definisjon er å få seksuell tilfredsstillelse av å se på andre i intime situasjoner, men det kan i overført betydning også handle om kikking generelt. Og det er nettopp selve trangen til å kikke som Hitchcock bruker som et verktøy i plotet og for å få oss som ser filmen til å bli hekta.

Det finnes et psykologisk, psykoanalytisk eller freudiansk rammeverk i flere av Hitchcocks aller beste filmer (og kanskje er det nettopp derfor de er så gode), som denne, Vertigo (1958) og Psycho (1960). For Hitchcock var nok psykologien som sagt aller mest et nyttig verktøy, han var først og fremst ute etter å lage spenningsfilmer som fungerte, og som vi definitivt ser i Rear Window: Gjett om det fungerte!