Med plikt til å handle. Hammarskjöld som barometer for verdens politiske moral.

«Jeg må gjøre dette. Gud vet hvor det vil lede denne organisasjonen, og hvor det vil lede meg.» Disse skjebnetunge ordene ytret Dag Hammarskjöld, som i 1960 var FNs generalsekretær. Han hadde nettopp fått en forespørsel om å intervenere i den nye staten Kongo. Frykten viste seg godt begrunnet. Den kosmopolitiske toppdiplomaten, sønn av en tidligere svensk statsminister, havnet under angrep fra alle kanter. Fra hovedsteder i øst, vest og sør haglet det beskyldninger om at generalsekretæren gjorde for lite, for mye, eller misbrukte sitt mandat. Sovjetunionen fremmet til og med krav om at generalsekretæren måtte byttes ut med en troika av tre menn som bedre skulle representere verdens interesser. Selve FN-systemets fremtid syntes å stå på spill.

Få år tidligere var det knapt noen som kunne ha forventet at Hammarskjöld en dag skulle stå frem som en uavhengig politisk kraft, en uredd motmakt mot supermaktenes ledere. Den kunstinteresserte diplomaten var i 1953 blitt utpekt til å lede FN som administrator, og foretrakk selv å bruke forebyggende tiltak og stille diplomati. Men Hammarskjöld var også en skarp observatør av de dramatiske endringene som utspilte seg i internasjonal politikk. Da han først ble valgt var verdenspolitikken dominert av øst- og vestblokkenes krigføring i Korea, FN talte 60 medlemsland, og store deler av verden hørte fortsatt til de europeiske kolonirikene. Åtte år senere hadde FN 104 medlemsland, bare i 1960 ble det meldt inn 17 nye stater. De nye statenes ledere lærte raskt å bruke både sine stemmer og sin stemmerett til å forskyve makt og oppmerksomhet i FN-systemet. Også i verdens politiske koordinatsystem gjorde avkolonialiseringen at breddegradene etterhvert ble like viktige som lengdegradene.

De nye uavhengige statene i sør var sårbare både for politisk press, økonomiske svingninger og sosial uro. Hammarskjöld gjorde seg til talsmann for deres interesser, og insisterte på deres krav på beskyttelse mot stormaktene. Den store prøven kom i Kongo, som brått ble uavhengig fra Belgia i 1960. De belgiske koloniherrene hadde inntil da totalt dominert statens liv, som kretset rundt de rike mineralforekomstene. Mindre enn to dusin kongolesere var så langt uteksaminert fra det eneste universitetet, og blant dem var det verken leger eller offiserer. Kongo hang knapt nok sammen som et territorium. Det manglet veier mellom de store regionene og flere steder vokste det frem separatistbevegelser. Det gav belgierne mange mulige allierte i kampen for å opprettholde kontrollen over gruveindustrien, mens amerikansk etterretning søkte med argusøyne og lette avtrekkerfingre etter tegn på sovjetisk innflytelse over landets nye ledelse.

Uavhengighetens utfordringer ble raskt så store at president Joseph Kasavubu og statsminister Patrice Lumumba ba FN om militær assistanse til å holde landet sammen. Generalsekretærens respons forandret FN for godt. Under Suezkrisen få år tidligere hadde det vist seg at tilstedeværelsen av FN-observatører ikke var tilstrekkelig for å hindre konflikt. Løsningen ble å gå ut over FN-paktens bestemmelser ved å etablere en fredsbevarende styrke. Denne gangen sørget Hammarskjöld for raskt å få flydd inn et stort antall bevæpnede soldater som en fredsbevarende styrke. De skulle være et redskap for fred, men med våpen i hånd. FN sendte til slutt over 19.000 soldater og sivile arbeidere til Kongo, den største utplasseringen inntil den kalde krigen tok slutt tre tiår senere. Blant de mange som dro var generalsekretæren selv.

Hammarskjöld har for all ettertid definert rollen som FNs generalsekretær, og han staket også ut kursen for FNs videre utvikling. Han insisterte på at kampen for fred og fremskritt aldri ville kunne vinnes, men heller aldri oppgis. Like viktig er det at Hammarskjöld betraktet freden som uløselig knyttet til respekt for menneskers rettigheter. Statens sikkerhet avhenger dermed av at menneskelig sikkerhet - og verdighet - blir ivaretatt. Han reagerte derfor sterkt på meldingene om at den kongolesiske hæren massakrerte Baluba-stammen i separatiststaten Sør-Kasai. Hammarskjöld mente det ikke kunne herske noe forbud som skulle hindre inngripen mot meningsløs nedslakting av sivile, det han selv kalte et begynnende folkemord. Dette var en alvorlig anklage, knapt ti år etter at FNs konvensjon om folkemord trådte i kraft. Den definerte folkemord som en forbrytelse som hele den siviliserte verden ikke bare måtte fordømme, men også forhindre og straffe.

Da den storpolitiske stormen over Kongo herjet som verst, skrev den norske utenrikskorrespondenten Albert Henrik Mohn at man måtte betrakte Hammarskjölds framtid innen FN som et barometer på verdens politiske moral. Mer enn seksti år senere strever vi fortsatt med de samme spørsmålene som Hammarskjöld viet sitt liv til. Det gjelder ikke bare hvordan FN kan og bør brukes til å forhindre krig og katastrofer i en tid der maktbalansen er i raskt endring. Hammarskjöld tvinger oss også til å spørre hvor grensene går både for staters suverenitet og for stormaktenes vetorett. Særlig gjelder dette i møtet med plikten til å gripe inn mot den systematiske ødeleggelse av en etnisk, nasjonal eller religiøs gruppe. Barometeret falt tungt og hardt da Hammarskjöld dro til Kongo, men vi trenger ikke å dra lenger enn til Gaza for å finne et nytt barometer for vår politiske moral.

Mats Ingulstad, professor, Institutt for moderne samfunnshistorie.