Trude Kolderup om Annie Ernaux og Hendelsen

Filmen Hendelsen er en adaptasjon av en selvbiografisk bok, L‘événement (2000), skrevet av en av Frankrikes fremste samtidsforfattere, Annie Ernaux. Hva er så unikt med hennes forfatterskap, og hvem er hun?

USENTIMENTALT NÆRVÆR

Svaret på det første, vil jeg si, ligger i hennes genuint kroppslige og usentimentale skrivemåte, hennes totale fravær av patos som – paradoksalt nok – skaper en intens opplevelse av nærvær. Med denne spesielle skrivemåten får hun private hendelser fra sitt eget liv til å angå oss alle. Når Ernaux skriver selvbiografisk er det alt annet enn et egoprosjekt: Hun vender blikket mot seg selv bare for å smelte sammen med noe kollektivt, som gir mening i vår felles historie.

ORDET

I L‘événement skriver hun om en abort som hun gjennomgikk tidlig på 60-tallet, da abort var illegalt, og bare ordet i seg selv var tabu. Derav tittelen Hendelsen, som også signaliserer at den tabubelagte, smertefulle og livsfarlige aborten var noe som hendte henne på grunn av omstendighetene, mer enn en selvvalgt handling. Ordet «abort» blir knapt nevnt i boka med mindre det er for å si at det ikke nevnes. Alle hun søkte hjelp hos unngikk ordet, ettersom handlingen, men også det å medvirke til handlingen, var straffbart.

LOVEN

Loven gjorde at man så med forakt – eller med en slags nysgjerrig fascinasjon – på en gravid jente som ville avbryte svangerskapet. Slik beskriver Ernaux hvordan loven preget hele samfunnet (her i Henninge Margrete Solbergs oversettelse):

«Den var overalt. I eufemismene og underdrivelsene i almanakken min, i de oppsperrede øynene til Jean T., i såkalte tvangsekteskap, i Paraplyene i Cherbourg, i skamfølelsen til jentene som tok abort, i andres fordømmelse. I det faktum at det var helt umulig å forestille seg at kvinner en dag skulle få rett til selvbestemt abort. Og som så ofte ellers var det vanskelig å si om abort var forbudt fordi det var galt, eller om det var galt fordi det var forbudt. Folk felte dommer i lys av loven, ikke over loven.» (Hendelsen, Gyldendal, 2020, s. 31-32)

DEN doble tilhørighetEN

Hvem er nå Ernaux? Hun er født i 1940, og er fortsatt politisk engasjert på venstresiden, kanskje mer i dag enn under studentopprøret i 68 (da var hun opptatt som småbarnsmor og lærer). I det siste har hun gått hardt ut mot Macron, særlig fordi hun synes hans politikk representerer en klasseforakt. Og hvis det er noe hun selv forakter, er det nettopp klasseforakt og forskjellsbehandling av vanlige arbeidere. Dette er noe hun selv har kjent på kroppen under sin oppvekst. Annie vokste opp i en liten landsby i Normandie der foreldrene drev en landhandel med kafé, under ganske trange kår. De ønsket at datteren skulle få bedre muligheter, og la derfor til rette for at hun kunne skaffe seg en intellektuell utdannelse. Dermed dro hun ut og studerte litteratur, ble lærer og forfatter. Slik fikk hun to klasser å forholde seg til med to ulike språk, landsbyens og akademias (språk som er svært ulike i Frankrike). Selv har hun omtalt seg som «klasse-emigrant». Denne doble tilhørigheten kan sies å være selve kjernen i hennes forfatterskap, som langt på vei forklarer hennes spesielle skrivemåte. For det store spørsmålet hun måtte stille seg da hun ble forfatter var: Hvordan skrive litteratur (være en av de franske intellektuelle) og samtidig ikke heve seg over de vanlige menneskene som hun ville skrive om? Løsningen ble å skrive «under» litteraturen, med en «flat skrift», der alt skjæres ned til beinet.

GJENNOMBRUDDENE

Ernaux’ skarpe bøker om egen klassereise har inspirert yngre forfattere med en tilsvarende dobbel tilhørighet, som for eksempel Didier Eribon og Edouard Louis som har gjort stor suksess i de siste årene. Siden disse to har omtalt Ernaux som deres store forbilde, har hun i dag blitt oppdaget på nytt av yngre lesere, og fått status som en slags «forfatternes forfatter».

Ernaux debuterte litterært allerede i 1974, og har siden skrevet over 20 bøker. Om ikke alle disse har fått like stor oppmerksomhet kan man si at hun har opplevd to store gjennombrudd som forfatter: Hennes første gjennombruddsroman, La Place (1983), ble oversatt til norsk av Sissel Lie (Far) i 1985. Det andre gjennombruddet kom med boka Les Années (2008), som ble oversatt av Henninge Margrete Solberg (Årene) i 2020. Denne siste boka har fått status som en moderne klassiker. Her tar hun utgangspunkt i personlige fotografier for å fortelle om episoder i livet sitt, datert og knyttet til historiske hendelser fra samme tid. Og hun omtaler seg selv i tredje person, som hun, gjerne for å gli over i vi-form, slik at leseren opplever at boka kan handle om hvem som helst som vokste opp under tilsvarende omstendigheter.

HVORDAN LITTERATUREN KAN FORENE OSS

Ernaux ser på skrivingen sin som en sosiologisk øvelse der målet er å vise hvordan vi formes av sosiale faktorer i omstendighetene vi lever under. Og metoden hennes er altså denne flate skriften, som er blottet for poetiske metaforer og overflødige adjektiver: Hun bare viser frem ting, hendelser og væremåter, uten å hverken fortolke eller forskjønne dem. Bevisstheten rundt denne skrivemåten kommer frem allerede i innledningen til hennes første gjennombruddsroman La Place (her i Sissel Lies språkdrakt):

«Jeg har visst en stund at det er umulig å skrive en roman. For å fortelle om et liv underlagt nødvendighetens lov har jeg ikke rett til å innta kunstnerens holdning, heller ikke til å forsøke å lage noe «spennende» eller «rørende». Jeg samler sammen ordene, bevegelsene, fars smak, de begivenhetene som betydde noe i hans liv, alle de objektive tegnene på en eksistens som jeg også har tatt del i.» (Far/ En kvinne, Gyldendal, 2020, s. 17)

Fraværet av patos gjør altså at Ernaux’ lesere kommer nærmere inn på hennes opplevelser. Hun gir oss en slags kroppslig erkjennelse. Det er også hennes mål, slik det kommer frem mot slutten av Hendelsen:

«Jeg har slått en strek over det eneste jeg føler at jeg har gjort meg skyldig i når det gjelder denne hendelsen: at den skjedde meg uten at jeg har brukt den til noe. Som en bortkastet gave. For utover alle de samfunnsmessige og psykologiske årsakene jeg kan peke på for å forklare det jeg opplevde, finnes det én jeg er helt sikker på: Dette hendte meg for at jeg skulle fortelle om det. Og det egentlige målet for livet mitt er kanskje bare dette: at kroppen min, følelsene og tankene mine skal bli til skrift, det vil si noe forståelig og allment, at tilværelsen min skal smelte helt sammen med tankene og livet til andre.» (Hendelsen, Gyldendal, 2020, s. 79)

Sitatet vitner om Ernaux’ sterke tro på at litteraturen kan forene oss. Gjennom en skrift som er så nøktern og samtidig så intens at vi opplever en felles forståelse av sannheten, vekker hun vårt engasjement mot verdens urett (også den som ikke rammer oss selv direkte).

Da gjenstår det bare å se om noe tilsvarende kan oppleves gjennom filmen. Jeg håper og tror dere får en god og sterk filmopplevelse.

Trude Kolderup