Møt regissøren: Measures for a Funeral

For de som kanskje ikke kjenner deg; Kan du introdusere deg selv?

- Jeg er Sofia Bohdanowicz, en filmskaper fra Toronto, Canada. Arbeidet mitt utforsker temaene minne, arv og personlig historie, og jeg blander fiksjon og dokumentar for å undersøke hvordan film fungerer som et arkivverktøy. Jeg er spesielt opptatt av historiene til eldre matriarker og det ofte oversette arbeidet som kvinner gjør, og bruker film som et middel for å bevare og omforme deres historier gjennom tidene.

Filmen din Measures for a Funeral har blitt omtalt som ditt mest selvrefererende og selvstendige verk. Kan du forklare prosessen bak å lage denne filmen, og de uklare grensene mellom fiksjon og virkelighet? Hva inspirerte deg til å lage denne filmen?

Denne filmen kom fra et veldig personlig sted – den startet som en utforskning av min bestefars fiolinlærer, Kathleen Parlow. Dette mysteriet førte meg til en lang forskningsprosess, og som med mange av filmene mine, vevde jeg inn elementer fra mitt eget liv i historien.

Measures for a Funeral følger Audrey Benac, en tilbakevendende karakter i arbeidet mitt, som leter etter det forsvunne Opus 28. Audrey har alltid vært en kanal for mine egne interesser – arkivforskning, familiearv og prosessen med å rekonstruere historie. Selv om det er en fiktiv historie, er prosessen dypt forankret i dokumentariske metoder: ekte forskning, ekte historiske personer og en emosjonell sannhet basert på mine egne erfaringer.

Jeg ser på fiksjon og dokumentar som flytende. Virkeligheten er alltid mediert av perspektiv, og film gir oss muligheten til å forme dette perspektivet på en ny måte. Denne filmen eksisterer i et grensesnitt – den er personlig, men ikke en memoar; ekte, men ikke en dokumentar.

Hva inspirerte deg til å bli regissør (og manusforfatter)? Er det særlig et definerende øyeblikk i livet ditt som bidro til dette?

Filmskaping ble en måte for meg å uttrykke ting på som jeg ikke kunne formidle på andre måter. Som tenåring slet jeg med offentlig tale, men gjennom filmskaping fant jeg en måte å kommunisere på. Fra jeg var 12 år, begynte jeg å samle venner og klassekamerater for å lage filmer med min fars JVC-kamera og redigere tape til tape på VHS. Den samarbeidende prosessen med å bringe en historie til liv ble veldig meningsfull for meg.

Et definerende øyeblikk var på videregående, da jeg måtte holde en presentasjon for en verdensreligionsklasse. I stedet for å snakke foran klassen, laget jeg en kortfilm – en parodi på The Blair Witch Project. Det var første gang jeg innså at kino kunne være et rom der jeg både følte meg komfortabel og kreativt fri.

Senere studerte jeg filmskaping i Toronto, og arbeidet mitt utviklet seg gradvis til det det er i dag – intimt, forskningsdrevet og dypt personlig.

Hvem er din største inspirasjon når det gjelder regi?

Jeg beundrer filmskapere som ser på kino som en form for utgraving – Chantal Akerman, Agnès Varda, Krzysztof Kieślowski og Robert Bresson, for å nevne noen. Akermans evne til å fange tid og rom, Vardas lekne, men samtidig dypt personlige fortellinger, Kieślowskis poetiske bruk av minne og atmosfære, og Bressons minimalistiske, men åndelig dyptgripende tilnærming til skuespill og bilde har alle hatt stor innflytelse på meg.

Jeg henter også inspirasjon fra samtidsfilmskapere som Angela Schanelec, Athina Tsangari og Pedro Costa, som lager arbeid som føles både formelt stringent og emosjonelt slående.

Hva er din "kreative bibel"?

Jeg tror ikke på noen "bibler", men det er bøker og filmer jeg vender tilbake til når jeg trenger veiledning. Nathaniel Dorskys Devotional Cinema er en av dem – en poetisk meditasjon om filmens åndelige og sanselige kraft, som minner meg om de dypere mulighetene ved filmopplevelsen.

Når det gjelder film, har Chris Markers Sans Soleil og Jonas Mekas’ As I Was Moving Ahead Occasionally I Saw Glimpses of Beauty alltid vært viktige for meg. Sans Soleil’s flytende, essayistiske struktur og utforskning av minne, tid og subjektivitet fortsetter å inspirere tilnærmingen min til filmskaping. Mekas’ film, med sin intime dagbokstil og feiring av flyktige øyeblikk, bekrefter skjønnheten i hverdagslivet og handlingen med å dokumentere som en form for minne.

Når det gjelder likestilling, føler du at filmindustrien er på rett vei? Hvorfor/hvorfor ikke?

Det har vært viktige endringer i industrien når det gjelder synlighet og representasjon, men det er fortsatt langt igjen. Mulighetene for kvinnelige og ikke-binære filmskapere øker, men tilgangen på finansiering og institusjonell støtte er fortsatt en stor utfordring, spesielt for dem som jobber utenfor de dominerende narrativene.

Kjønn til side, en av de største, men ofte oversette barrierene er økonomisk ubalanse. Filmskaping er ressurskrevende, og uten personlig velstand eller økonomisk sikkerhet er det vanskelig å opprettholde en karriere. Tilskudd og finansieringsorganer finnes, men de er svært konkurransedyktige og favoriserer ofte de som allerede har bransjenettverk. Klasseskillet i filmskaping – hvem som har råd til å ta risiko, jobbe gratis eller finansiere egne prosjekter – er fortsatt et stort problem, men sjelden diskutert i samtaler om rettferdighet.

Samtidig blir kvinner stadig spurt om dette, som om vår rolle er å vurdere industriens fremgang heller enn å diskutere vårt håndverk. Disse samtalene er viktige, men de tar også plass som kunne vært brukt på å snakke om selve arbeidet – våre inspirasjoner, kunstneriske valg og ideer.

Det virkelige spørsmålet er: Hvordan skaper vi varig endring? Det handler ikke bare om hvem som får lage filmer, men hvordan vi kan støtte kunstnere gjennom hele karrieren deres – og sikre at de har de nødvendige ressursene, økonomisk støtte og institusjonell oppbacking til å fortsette å lage meningsfullt arbeid.

Har du noen råd til andre filmskapere som ønsker å starte?

Lag film med det du har. Det er lett å føle at du trenger tillatelse – finansiering, anerkjennelse, det "riktige" utstyret – men det viktigste er å fortsette å lage filmer. Begynn i det små, eksperimenter og omfavn begrensningene som en del av prosessen.

Finn et fellesskap av kunstnere som inspirerer og utfordrer deg. Relasjonene du bygger – enten med samarbeidspartnere, mentorer eller jevnaldrende – vil støtte deg like mye som din egen kreative drivkraft.

Og til slutt, stol på instinktene dine. Industrien vil prøve å fortelle deg hvilke historier som er "markedsførbare" eller "relevante", men det arbeidet som resonnerer mest vil alltid være det som føles personlig og viktig for deg.