Møt regissøren: 78 Days

For de som kanskje ikke kjenner deg, kan du introdusere deg selv?

Jeg heter Emilija Gašić, og jeg er en forfatter, regissør og filmfotograf. Min spillefilmdebut, 78 Days, vises i Kosmoramas New Directors-program.

Filmen din 78 Days handler om forholdet mellom tre søstre under krig. Hva inspirerte denne historien og karakterene? Har den et virkelighetsbasert grunnlag?

Historien er definitivt inspirert av egne familieopptak som jeg har sett på gjennom årene. Jeg har også to eldre søstre, og jeg kjenner godt til den dynamikken mellom oss. Det finnes ikke mange filmer om oppvekst der jeg kommer fra, og jeg hadde veldig lyst til å se tre søstre på stor skjerm. Samtidig finnes det nesten ingen filmer som skildrer bombingen av Jugoslavia i 1999, sett gjennom øynene til min generasjon – oss som var barn på den tiden. Da jeg fant noen ekstra familievideoer som faktisk ble filmet under bombingen, bestemte jeg meg for å knytte disse ideene sammen til det som nå er 78 Days. Selv om filmen er inspirert av mine egne minner, er den ikke helt autobiografisk. I de tidlige stadiene av manusarbeidet gjennomførte jeg en undersøkelse og laget et lite spørreskjema som jeg delte på sosiale medier. Det handlet om denne tidsperioden, og jeg ønsket å se hvordan folk fra min generasjon husket det. Jeg fikk rundt 200 svar, som for meg var utrolig verdifulle i skriveprosessen.

Hva inspirerte deg til å bli regissør (og manusforfatter)? Er det et spesifikt øyeblikk i livet ditt som definerte denne beslutningen?

Jeg har alltid vært fascinert av filmer, helt fra jeg var veldig ung. En av de første tingene jeg lærte meg var hvordan man spiller VHS-kassetter, og hvordan man spoler tilbake Gudfaren del II for å kunne se Askepott fra Disney. Vi hadde mange kassetter som jeg så på og så på igjen. Rundt denne tiden leste søsteren min Ringenes Herre av J.R.R. Tolkien for meg, og jeg husker at det var stor spenning rundt å se filmen når den endelig kom ut noen år senere. Selv om jeg ikke så den på kino, husker jeg hvordan det føltes som om Peter Jackson åpnet hodet mitt og satte på skjermen det jeg hadde forestilt meg da jeg leste boken. Jeg var rundt 10 år gammel, og da ble filmregissering et drømmeyrke for meg.

Når vi snakker om regissører; hvem er din største inspirasjon?

Dette er et vanskelig spørsmål, fordi det endrer seg over tid. Jeg er veldig glad i uavhengige filmer, spesielt på grunn av deres autentisitet. Derfor finner jeg meg ofte tiltrukket av slike filmskapere. Jeg liker spesielt arbeidet til Sean Baker, særlig i The Florida Project. Jeg setter også pris på arbeidet til Nana Ekvtimshvili og Simon Gross (In Bloom, My Happy Family). Jeg elsker å se livet fanget på film uten å vite hvor filmen vil ta meg. Det kan kanskje virke som en klisjé, men jeg liker også arbeidet til John Cassavetes. På den andre siden liker jeg å mikse sjangre, og har stor respekt for det David Lynch har skapt.

Når det gjelder likestilling, føler du at filmindustrien går i riktig retning? Hvorfor/hvorfor ikke?

Jeg tror ting definitivt har blitt bedre siden jeg startet. Jeg husker at jeg ofte hørte at filmregissering var et "mannsyrke" da jeg sa hva jeg ønsket å studere. Selv om vi har kommet langt siden den gang, er det fortsatt rom for forbedring. Jeg har hatt privilegiet av å filme på forskjellige steder, spesielt som filmfotograf, og har hatt ulike erfaringer i New York, Frankrike og Serbia. Ulike steder utvikler seg på forskjellige måter, og noen trenger mer tid enn andre.

Har du noen råd til andre håpefulle filmskapere?

Filmskaping kan være veldig krevende, og mange ganger kan det føles som om du aldri vil få laget en spillefilm. Men jeg tror sterkt at hvis du er åpen for å lære, er tydelig i kommunikasjonen med andre, og har en sterk vilje, vil du lykkes!