En festival som lærer oss å forstå verden - Kommentar av Trygve Lundemo
Dette er en kommentar skrevet av Trygve Lundemo og er et utrykk for hans opplevelser.
Verden står i brann. Mektige menn vil ha mer makt, og uskyldige dør i flere verdensdeler. Da trenger vi Kosmorama.
Stillbilde fra den lebanesiske filmen A Sad and Beautiful World.
«Se verden fra flere perspektiver», er mottoet for Kosmorama trondheim internasjonale filmfestival. Sjelden har et motto passet bedre til tida vi befinner oss i. USA og Israel angrep Iran to dager før festivalen åpnet. Det er fortsatt krig på Gaza-stripa og i Ukraina. Over 150 000 er hittil drept i borgerkrigen i Sudan. Mer enn tolv millioner mennesker er på flukt, bare der. Donald Trump vil overta Grønland.
Vi andre sitter hjelpeløse på sidelinja og vet ikke hva vi kan gjøre. Verden er ikke til å kjenne igjen. Mange er redde.
Da er det godt å gå på Kosmorama. Der kan vi se filmer fra hele verden. Vi kan fordype oss i arabisk kjærlighet og kampen for tilværelsen i Georgia. Vi kan se og høre historien om Marianne Faithfull og Swinging London på 1960-tallet (Broken English).
Vi kan se en sterk, svensk-norsk historie om en far og en sønn (Portrett av en forvirret far) eller forsøke å leve oss inn i situasjonen under kommunismen i Polen tidlig på 80-tallet (Kieslowski-filmer blir vist i retrospekt). Vi får innblikk i livet i Chile, Tunisia, Irak, Argentina, Japan, Iran, Tyskland, Italia og mange andre land. Jeg har sett noen slike filmer. De aller fleste er godt laget og verdt å se. Kvalitet er tydeligvis et viktig stikkord for Kosmorama.
Bilde fra den irakiske filmen The President's Cake
Festivalen lever godt opp til mottoet «Se verden fra flere perspektiver». Vi får ikke se mye til Tom Cruise, og vi får ikke enda flere filmer om Norge under andre verdenskrig, men publikum møter opp. I bøtter og spann. Det ligger an til at Kosmorama vil sette publikumsrekord i 2026.
Det er nok mange årsaker til det. En av dem kan være at publikum – i ei svært urolig tid – er interessert i å forstå mer av verden. Det er kanskje det mest gledelige av alt.
Det jeg selv har forstått, ved siden av den helt akseptable irritasjonen over at mange visninger er utsolgt, er at vi mennesker har mye til felles, uansett hvor vi bor.
Vi er forskjellige på mange vis. Vi har ulikt temperament, ulik livsførsel og ulike levevilkår. Vi bor i land med svært forskjellige styresett. Det er stor forskjell på den italienske presidenten i «La Grazia» og de unge, kvinnelige sexarbeiderne i amerikanske «Fucktoys», men de har likevel de samme grunnleggende behovene som alle oss andre.
Bilde fra den iranske filmen A Fox Under a Pink Moon
Vi vil bli sett, vi vil bli elsket, vi vil føle tilhørighet med andre. Vi vil leve anstendige liv. Kosmorama lærer oss å forstå familiene som mister en av sine nærmeste i Ukraina, foreldrene som mister barna sine i Gaza, Sudan og Iran.
De bor et stykke unna. Noen bor langt unna, men vi har en del til felles med dem uansett. Det forstår vi, det opplever vi, gjennom menneskene vi møter i filmene på Kosmorama.
Film, i likhet med mange andre kulturelle uttrykksformer, lærer oss medfølelse. Det trengs alltid – og ikke minst i ei tid der verden er mer urolig enn på uendelig lenge.
Jeg gleder meg til fortsettelsen, helt fram til søndag kveld. Det gjelder bare å være tidlig ute med å planlegge hvilke filmer man vil se, for det blir fort utsolgt. Det skal vi være glade for, både med tanke på arrangørene og med tanke på at flere vil forstå mer av mennesker omkring i verden.
