Røverdatter til Kosmorama 2018 – Intervju med filmskaper Sofia Haugan


Det ble i dag annonsert at den norske filmen
Røverdatter (Engelsk tittel: My Heart Belongs to Daddy) er en av de nominerte til en Dragon Award i kategorien nordisk dokumentar under Göteborg Film Festival. Der kjemper filmen om en pris på 100 000 kroner og tittelen “Best Nordic Documentary 2018”. Vi er stolte av å kunngjøre at Røverdatter også blir vist på Kosmorama. Der vil den være en del av vårt dokumentarprogram og vi gleder oss til å vise det vi mener er en av de beste nye dokumentarene fra en fersk og veldig lovende filmskaper som vi ser fram til å se mer fra i årene fremover.  

Røverdatter er produsert av Indie Film og er filmskaperen Sofia Haugans debutfilm. Filmen dokumenterer Sofias forhold til sin far, Kjell Magne, og deres hverdag etter at hun har bestemt seg for å hjelpe faren til et bedre liv og bygge en relasjon til ham. Vi har snakket med Sofia om filmen og prosessen bak.


10 år gammel flyttet Sofia på hemmelig adresse sammen med sin mor. I et forsøk på å skjerme henne for sin fars rusavhengighet og kriminelle liv, hadde hun ingen eller liten kontakt med ham fra da av og frem til hun ble voksen. – Jeg har vært veldig heldig. Moren min har alltid understreket av pappa er glad i meg, men at han er syk, forteller hun. – En følelse mange barn av rusmisbrukere ofte sitter med er at foreldrene valgte rusen foran dem, men denne har jeg selv ikke kjent på i like stor grad, takket være mamma. Det har nok hjulpet meg med å beholde en slags ro og letthet i prosessen.

Sofia traff faren for første gang som voksen da hun var 18 år og hadde sporadisk kontakt med ham de neste årene. I 2012 fikk hun en telefon fra faren som da satt i fengsel. Da hun fortalte at hun gikk på filmskolen og var usikker på hva eksamensfilmen hennes skulle handle om, foreslo han at Sofia lagde film om ham. På vei ut fra fengsel 1. mai møttes de for å lage film. Kjell Magne ble igjen fengslet 6. mai, og Sofia leverte eksamensfilmen Litt om min far 10. mai. Hun beskrev filmprosjektet som vanskelig på grunn av rusen og tiden i fengsel, men syntes det var spennende å ha et slikt prosjekt sammen med faren. De bestemte seg for at de ikke var ferdige med temaet, og tok filmprosjektet videre. Det var starten på Røverdatter.  

I Røverdatter ser vi Sofia og faren i en tidsperiode over tre år. Her møter vi Kjell Magne i det han slipper ut fra fengsel, og Sofia starter på den utfordrende prosessen mot å hjelpe faren ut av rus og kriminalitet. Filmen stiller også spørsmål ved hvilken grad de offentlige støttesystemene bidrar til å se enkeltmenneskene som er avhengig av hjelp. – Dessverre er systemet lagt opp slik at du ikke bare kan droppe innom rehab når du er motivert, forteller Sofia.

Gjennom filmen endres mål og motivasjon etter hvert som omstendighetene gjør det, men gjennomgående er det ærlige og rå innblikket i forholdet mellom far og datter. Vi får se hverdagssamtalene og de vanskelige konfrontasjonene. Sofia forteller at for henne var det mange grunner til å lage filmen. – Med fem års materiale og refleksjoner var det nok å velge av. Behovet for å vise vår type far-datter-relasjon var det som føltes viktigst under klippeprosessen.

Filmskaperen beskriver det mest utfordrende med prosjektet som det å lage film i seg selv. – Det er min første film, og på mange måter derfor en øvelse til den neste. Å lage film er vanskelig og krever øvelse. Det beste med å lage denne filmen er at jeg har klart det, og at alle tilbakemeldingene har vært så positive.

Farens første tilbakemelding var positiv. – Jeg ga ham en uke på å komme med tilbakemeldinger, og etterpå har jeg forsøkt å forbedre ting de (Kjell Magne og kjæresten Trude som også er å se i filmen) synes var utenfor komfortsonen. I løpet av den første uken fikk hun lite tilbakemeldinger på ting som skulle endres, men etter litt betenkningstid hadde de likevel noen innvendinger. – Han synes ikke han er så “gæren” som jeg har portrettert ham. Jeg er veldig uenig i det, sier Sofia med et smil. Selvom hun forteller faren at de som har sett filmen har funnet ham sympatisk og sjarmerende til tross for et hardt levd liv, tror han ikke helt på det enda. – Det han er mest misfornøyd med, er ikke at jeg viser dop, vold eller kriminelle handlinger, men at han har snørr i bildet, fjaser, ikke er velkledd eller andre forfengeligheter. Så da tenker jeg at jeg er godt innafor. Hun kjenner seg litt igjen i farens forfengeligheter, og sier hun selv har kjent på det å se seg selv så ufiltrert i klippen. – Jeg kunne i det minste dusjet og børstet håret? Men det gjorde jeg ikke. Slik er virkeligheten. Brutal.

Haugan håper at folk kan kjenne seg igjen i filmen. – Jeg tror det er veldig normalt å bruke humor som en overlevelsesstrategi. Behovet for å ha idiotiske diskusjoner hvor du prøver å provosere frem fornuft og logikk hos noen som er “dopa ut av denne verden” tror jeg det er mange som kan kjenne seg igjen i. Målet med filmen er for henne å vise en type hverdag litt utenom det vanlige. Hun forteller at noe av det vanskeligste for henne alltid har vært den umiddelbare medlidenheten hun har fått fra folk da de får vite at faren hennes er rusmisbruker. Derfor ønsker hun å kunne vise at det ikke betyr at livet bare er vanskelig, men at relasjonen med faren også byr på mye fint. – Det viktigste for meg er likevel å fortelle historien på en slik måte at det er en opplevelse for andre, hvor de kan føle på sinne, sorg, håp og alle følelsene i en litt komplisert hverdag. Kanskje bidrar filmen til å bygge empati. Slik store filmopplevelser har skapt forandring i meg, ønsker jeg å skape hos andre. I tillegg vil jeg selvsagt vise utfordringene vi møter. Jeg håper filmen kan bidra til forandring.

 

Privacy/cookies

Få siste nytt i innboksen!

nei, takk