Hold deg oppdatert om programslipp, events, nyheter og tilbud fra Kosmorama.

Nei takk, jeg er ikke så opptatt av film

Elleve dager i San Sebastian (del 2)

Å nyte en filmfestival er en kunst som kan læres, påsto jeg i en Adressa-kronikk i 2011. Den siste uka har bidratt til læringen. Stor festival i en by jeg ikke kjente fra før, med en god del informasjon (og filmteksting) på et språk jeg ikke mestrer. Ikke alt gikk på skinner, men erfaringen anbefales.

Når vi til hverdags stikker på kino, er det filmen vi skal se som teller. Dette gjelder selvsagt også på festival, men samtidig handler det om noe mer. I Adressa-kronikken skrev jeg at en filmfestival gir en unik mulighet til å se både ut mot verden og inn i oss selv: «Om en gir seg helt over til festivalens dynamikk, søker seg inn i en ‘time out of time’-tilstand, ligger opplevelsen i helheten, i den mosaikken av inntrykk en sitter igjen med…»

Årets trønderske delegasjon til San Sebastian fikk med seg til sammen rundt 40-50 filmer i løpet av ei uke. For meg ble den nevnte mosaikken spesielt synlig gjennom den colombiansk-argentinske «Killing Jesus» og den rumensk-franske «Pororoca». To helt ulike filmer, men likevel med viktige møtepunkt. I begge introduseres vi for en tilstand av letthet og glede, hvorpå en tragisk hendelse endrer fortellingens karakter. I den ene vet vi at tragedien er et resultat av bevisst vold; i den andre vet vi like lite som hovedpersonene. På tvers av denne ulikheten viser begge filmene hvordan mistro til politiet leder til at selvtekt blir et alternativ. Derfra tar historiene forskjellige ruter, og forteller på hvert sitt hvis noe om hvordan livet kan formes av valgsituasjoner med uklare effekter. Jeg har gjennom årene sett en rekke slike filmer på Kosmorama, og fant fram til en håndfull nye den siste uka. Temaet vekker gjenklang i meg, spesielt når filmskaperne får fram hvor komplekst, mangetydig og uklart valgene vi gjør kan være.

I mindre prekær forstand må også deltagerne på filmfestival ta en rekke små valg. I San Sebastian besto menyen av 207 filmer, spredt på ulike kinoer rundt omkring i byen. Noe kart fikk vi likevel ikke utdelt, så da måtte vi bare ty til Google Maps. Det gikk stort sett greit, med ett unntak. Kinoen som lå lengst unna sentrum ble plottet inn og ga treff. Etter en halvtimes gåtur måtte jeg innse at dette var en bar, mens kinoen lå i ei sidegate noen kvartaler unna. Jeg rakk ikke den filmen.

En beslektet utfordring er å stille seg i rett kø. Etter en bedre middag på fiskerestaurant, småløp jeg for å rekke en kveldsfilm. Klokka tikket mot 2245, det var mørkt, og jeg var på ukjent sted. Fant til sist en kø på et smalt fortau, der bakerste mann bekreftet at dette var til kveldens film. Hvem kunne vel ane at to filmer startet nøyaktig samtidig, i et bygg der vi alle måtte inn samme inngang? Jeg fulgte strømmen, fant til min glede en super plass, og satte meg ned for å se en karakterdrevet film om ensom student i fremmed storby. Isteden ble det en flott dokumentar, om en ekspedisjon som (med nasjonalistisk anslag) forsøkte å spa opp arkeologiske bevis for at baskiske hvalfangere etablerte tidlig nærkontakt med indianere i Amerika («Elkarrekin»).

En annen faktor av betydning, er om filmene som lover engelsk tekst faktisk har det. Her ble det bom på første forsøk. Vi tok en kjapp beslutning om å se filmen likevel. En relasjonell historie med få aktører og erotiske spenninger ga en fin filmopplevelse, selv om vi knapt forsto noe av dialogen.

Slik ser vi hvordan festivalens uoversiktlighet noen ganger gir oss helt andre opplevelser enn vi forventer. Definerbar struktur og dynamiske, tidvis uforutsigbare elementer; er ikke nettopp dette et aspekt ved festivalen som konsept?

Å skrive disse bloggene fra vakre San Sebastian, er som å ta turen innom ei velkjent sti. Tilbake i 2007-08 hadde jeg en plan om å bli festivalforsker. Jeg skrev et fagnotat om festivalsosiologiens ulike dimensjoner, pluss et par kronikker i Adressa. Her sammenlignet jeg Storåsfestivalen og Olavsfestdagene, i tillegg til det å nyte filmfestivaler. Nå har jeg for første gang utøvd nytelsens kunst utenfor Norges grenser, og fått sjansen til å dele tanker med dere om en liten håndfull av filmene jeg har sett. Så får vi se hvilke tips og råd jeg spiller inn til Kosmoramas meny for 5.-11. mars 2018.

Link til første del av reisebrevet

Privacy/cookies