Hold deg oppdatert om programslipp, events, nyheter og tilbud fra Kosmorama.

Nei takk, jeg er ikke så opptatt av film

Elleve dager i San Sebastian (del 1)

«I år blir jeg med på filmfestival uti verden», sa jeg. «Da foreslår jeg San Sebastian! – kanskje du vil blogge også?» svarte Ola.

Som sagt så gjort, og nå er vi her. En liten delegasjon bestående av filmsjef (pr nå i permisjon) Ola Lund Renolen, filmviter Bjørn Sørensen, Sigvor Kvale, Berit Gutvik og blogger Svein Hammer. Noen på jobb, andre på ferie. To av oss kom forresten nedover i god tid før festivalstart. Sommeren 2017 rommet nemlig ett av disse små øyeblikkene som kunne blitt gjenfortalt i en relasjonell, karakterdrevet film. Du vet; kvinne møter mann, og noe ligger i lufta. Et par-tre måneder senere reiser de på romantisk tur til San Sebastian, der de kan forene sosialt samvær, nydelig mat og en mosaikk av filminntrykk.

Den filmen vi så langt har likt best, «The Cakemaker», sirkulerer nettopp rundt kjærlighetens evige tematikk. To menn møter hverandre på et bakeri. Thomas, en tysk baker, og Oren, en jødisk forretningsmann. Noe skjer mellom dem. Tiltrekning, ømhet, seksualitet. Alt i første samtalen forteller Oren at han er gift og har en sønn. Selv om mor og barn neppe vet noe om det som foregår, er det på et vis en balansert trekantrelasjon som etableres, fylt med kjærlighet i flere retninger. Men så forsvinner Oren. En knust Thomas reiser til Israel, der han etter hvert møter Orens kone, Anat. Vi er enda bare i starten av filmen. Herfra rulles en mangefasettert, varm historie ut, i en kontekst fylt med sosiale og religiøse spenninger. Hvordan det ender skal jeg ikke fortelle. Legger heller inn en sterk oppfordring om å hente filmen til Norge. Den har potensiale til å bli en publikumsfavoritt. Bare en ekstra smaksprøve før vi beveger oss videre: Lidenskapen for baking og det å nyte den ferdige kaken, framstår i noen scener med sensuell, erotisk lading. Disse scenene skiller seg ut fra filmen ellers. De er vakre i seg selv, og de forteller noe om Thomas og det å ha et sted i livet der en føler absolutt tilhørighet.

Kjøkkenets gleder bringer oss tilbake til San Sebastian, som med sine smale gater og mange spisteder er en drøm å besøke. Byen er berømt for sin gode mat, så vidt jeg vet den byen i verden med høyest konsentrasjon av Michelin-stjerner. Vi har ikke beveget oss helt opp på dét nivået, men maten og den lokale vinen er uansett veldig god. Heldige med været har vi også vært. Gradstokken har krøpet over 25 grader i helga, men en svalende vind fra Atlanterhavet hindrer at det blir altfor varmt. Dessuten strekker to-tre nydelige sandstrender seg langs hele bysentrum. Å bade i september, i storhavets dønninger, er ikke å forakte.

Om vi vender tilbake til festivalen, kan også den argentinske «Tigre» framheves. Historien utspiller seg i et jungelpreget deltalandskap utenfor Buenos Aires. Hit vender en eldre kvinne tilbake til et gammelt og noe forfallent hus, som gradvis fylles opp av gjester i ulike aldre. Filmen er tidvis både leken og erotisk ladet, men under overflaten er det andre krefter som truer med å bryte fram. Ikke bare fordi stigende vannstand og store gravemaskiner utfordrer idyllen fra hver sin kant, men enda mer på grunn av skjørheten i menneskenes sinn. I noen små scener gikk tankene til en mine favorittregissører, Claire Denis, fordi fortellingen tidvis hadde noe drømmeaktig ved seg – en drøm som når som helst kan rakne og bli til noe annet enn den er.

Fra erkjennelsen om at livet noen ganger kommer ut av balanse, kan vi bevege oss videre til «12 jours». En sterk dokumentar som starter med et sitat av Michel Foucault (link til boka jeg nylig har gitt ut), for deretter å lede oss gjennom kjølige korridorer i et psykiatrisk hospital, der vi i raske glimt ser mennesker som befinner seg i utkanten av normalitetens landskap. Blikket vårt stanser ved ei dør, og vi trer inn i et av hospitalets møterom. Her presenteres ulike pasienter for jurister som skal vurdere om deres tvangsinnleggelse er i henhold til regelverket. De fleste pasientene vil ut, men dommerne ender stort sett med å avvise pasientenes ønsker.

Filmen er utvilsomt etisk diskutabel, gitt at flere av de som filmes neppe er i stand til å vurdere effekten av å blottstille seg så mye. En mann som oppfordrer dommeren til å ringe Bernie Sanders for å få bekreftet sin vidløftige historie. En kvinne som ber om å få slippe ut av klinikken, slik at hun kan ta livet av seg. En annen kvinne som forstår at hun ikke kan ta seg av datteren sin, men som likevel ber om å få motta behandling heime, slik at hun får sjansen til å møte, stelle og gi litt kjærlighet til barnet. Og, på den andre siden av bordet; dommerne som forsøker å lytte og etablere rolig dialog, men som i noen små øyeblikk ramler ut av rollen sin og isteden blir alt fra omsorgspersoner til nedlatende myndighetsutøvere. Ser vi bort fra det etiske aspektet, er det ingen tvil om at filmen gir et viktig innblikk i en verden de fleste av oss aldri er i berøring med.

Med det avrunder jeg min første rapport fra San Sebastian. Etter festivalen kommer jeg tilbake med en ny oppdatering. Her vil jeg fortelle litt om utfordringene ved å være på festival i et land der en ikke mestrer språket, pluss dele flere filmopplevelser.

Link til del 2 av reisebrevet

Privacy/cookies