Filmsommer med Kosmorama – Uke 33

Hver fredag i hele sommer anbefaler vi filmer vi liker som du kan nyte på sene sommerkvelder. Denne uken gir vi deg 3 filmanbefalinger og lover mange gode filmopplevelser!

Denne uken ser vi nærmere på dystopisk film; hva som kjennetegner den og hva som gjør dem så interessante å snakke om. I tillegg skal vi møte en afroamerikaner som finner venner i Ku Klux Klan!

ADVANTAGEOUS (JENNIFER PHANG, 2015)

I Advantageous er handlingen lagt til en fremtidig storby hvor arbeidsmarkedet for kvinner er truet av både skyhøye krav til utdanning, utseende og alder. Gwen er alenemor, vitenskapskvinne og forskningssenterets ansikt utad, og ønsker å sikre sin datter Jules’ fremtid ved å sende henne til en av landets beste skoler. Men når markedsavdelingen ønsker et yngre ansikt for å nå en yngre målgruppe, er Gwens karriere og hennes datters fremtid truet.

Advantageous er en dystopisk film. På overflaten fungerer den som en god filmhistorie og underholdning, men det er når man dukker under overflaten at de dystopiske filmene virkelig blir interessante.

Under overflaten fungerer de dystopiske filmene først og fremst som en kritikk av vår egen samtid og vårt eget samfunn. Filmuniverset konstrueres ved at filmskaperen trekker én eller flere sider eller trender ved vår egen samtid filmskaperen anser som negative eller farlige til en tenkt ytterste konsekvens. Dette gjør at de negative sidene i samfunnet som skildres på film er lett gjenkjennelige, men oppfattes av publikum som overdrevne. Begge deler er viktige; overdrivelsen gjør problemene synlige, men om de ikke er gjenkjennelige ignorerer eller avviser vi dem.

Åpningen av dystopiske filmer skildrer ofte et perfekt samfunn, et utopia, og identifiserer i mer eller mindre grad hvem eller hva som sitter med den totalitære makten. Her finner vi stor variasjon mellom filmene – fra politikere eller byråkrati til teknologi, fra en mektig bedrift til en filosofisk eller religiøs makt – men det de ofte har til felles er at de kontrollerer samfunnet gjennom propaganda som gir borgerne en illusjon av det perfekte samfunn og dikterer hvordan de skal passe inn i det. Ofte er borgerne overvåket og informasjon, frihet, fri vilje og/eller tanke er begrenset. Å ikke innrette seg etter samfunnets regler og forventninger har store konsekvenser og i mange tilfeller kan ikke et menneske overleve på utsiden av dette systemet.

Hovedkarakteren i de dystopiske filmene er den som innser at noe er alvorlig galt og begynner å sette spørsmålstegn ved dette perfekte samfunnet. Han/hun begynner å føle seg fanget og forsøker å bryte ut. Samtidig er hovedkarakteren filmskaperens talerør som skal tydeliggjøre kritikken av vår egen samtid gjennom å belyse de negative sidene ved det dystopiske samfunnet skildret i filmen.

De dystopiske filmene fremstår ofte som mer eller mindre suksessfulle sci-fi-filmer satt i et fremtidsunivers som kan sees og nytes som rene underholdningsfilmer. Men i mine øyne er det i denne kritikken av vår egen samtid at de dystopiske filmene får en ekstra dimensjon som er spennende å snakke om. Når man ser Advantageous kan det være lurt å ha noen spørsmål i bakhodet som man så kan samtale om eller reflektere over etter filmens slutt. Her er noen forslag, men kom gjerne med egne innspill:

Advantageous er tilgjengelig på Netflix.

Org.Tittel: Advantageous
Land: USA
Spilletid: 90 min
Språk: Engelsk og fransk (med norske undertekster)

 

CASTRO (ALEJO MOGUILLANSKY, 2009)

Org.Tittel: Castro
Land: Argentina
Spilletid: 85 min
Språk: Spansk med engelske undertekster

SE TRAILER HER

Ukens andre film passer ikke like godt innenfor kategorien dystopisk film – og kanskje hører den ikke hjemme her heller – men jeg har allikevel valgt den ut for å vise hvordan man kan benytte seg av kjennetegn ved den dystopiske filmen i en film som ikke opplagt er dystopisk for å trekke frem og kritisere sider ved vårt samfunn.

I Castro møter vi hovedkarakteren ved samme navn. Han er arbeidsløs, har funnet kjærligheten i den vakre Celia og jages av en gruppe personer. Sammen med Celia flykter han til storbyen hvor Castro motvillig må finne seg en jobb, men paret er under konstant overvåkning.

At Castro er en dystopisk film er på ingen måte opplagt, men den deler en del trekk ved den dystopiske filmen som er nyttige når vi skal snakke om filmens tematikk. Som nevnt skapes den dystopiske filmen i dét filmskaperen trekker frem sider ved vårt samfunn han/hun anser som negative og drar disse til en tenkt konsekvens i konstruksjonen av filmuniverset; Selv om Castro tilsynelatende finner sted i dagens Argentina, er en rekke trekk ved vår samtid overdrevet i konstruksjonen av filmens samfunn og skiller seg derfor fra vårt eget. Det mest opplagte her er hvordan samfunnet fremstår som et rotterace hvor alt skjer i et overdrevent høyt tempo – fra all løpingen til verdens korteste jobbintervju – og hvor det er vanskelig å finne noe mening. Til og med sex fremstilles på denne måten; i et raskt tempo, blottet for intimitet eller følelser og som effektiviseres ved at karakterene diskuterer andre ting mens de holder på.

Den totalitære makten er heller ikke lett å identifisere i Castro. Når samfunnet opererer i et overdrevent høyt tempo, er det ikke lenger rom for refleksjon og ettertanke. Det blir som en menneskelig maskin på autopilot med klare regler for hvordan du skal passe inn og ikke risikere å havne på utsiden. På denne måten er det borgerne selv som konstruerer en totalitær makt som begrenser deres frie vilje og deres frihet til å velge sine egne liv.

Castro er hovedkarakteren som innser at noe er alvorlig galt med det samfunnet han lever i. Han føler seg fanget og ønsker å bryte ut, men av frykt for å miste Celia tvinges han inn i det samme rotteracet, under konstant overvåkning.

Moguillansky har dermed skapt en film som deler mange trekk med den dystopiske filmen uten at den passer helt perfekt inn under den merkelappen. Men ved å benytte seg av den dystopiske filmens virkemidler har han skapt en fascinerende filmfortelling som belyser og kritiserer sider ved vårt eget samfunn og inviterer til samtale rundt disse.

Castro er tilgjengelig på Mubi.com.

Dokumentaren:
DARYL DAVIES OM RASE I USA 
(MATTHEW ORNSTEIN, 2016)

Org.Tittel: Accidental Courtesy: Daryl Davies, Race & America
Land: USA
Spilletid: 96 min
Språk: Engelsk (med norske undertekster)

SE TRAILER HER

Daryl Davies er en afroamerikansk musiker som har spilt med flere av musikkhistoriens største legender, men i hjemmet sitt har han en noe annerledes samling enn hva man skulle forvente. Her henger nemlig over 20 Ku Klux Klan-drakter gitt til ham av tidligere medlemmer som forlot KKK etter å ha blitt kjent med Daryl. I denne dokumentaren følger vi Davies i møte med både nåværende og tidligere medlemmer av KKK eller andre rasistiske grupper og får et innblikk i hvordan Davies møter de som hater ham og hvordan han snakker med dem. Samtidig er ikke dokumentaren redd for å vise at motstanden Davies møter ikke bare kommer fra hvite rasistiske grupper, men også fra afroamerikanere, og viser mange av sidene ved dette dagsaktuelle og kompliserte temaet.

Daryl Davies om rase i USA er tilgjengelig på Netflix.

 

Link til forrige ukes filmtips her
Privacy/cookies

Få siste nytt i innboksen!

nei, takk