Hold deg oppdatert om programslipp, events, nyheter og tilbud fra Kosmorama.

Nei takk, jeg er ikke så opptatt av film

Ola oppsummerer årets Cannes festival

Ola sammen med Dag Hoel på Cannes

Cannes er over for i år. Her kommer en liten oppsummering av årets festivalopplevelse – sent men godt!

Cannes er som kjent, kjent for å dele ut en av de mest prestisjetunge filmprisene i verden, nemlig Gullpalmen. Denne ble i år tildelt den svenske regissøren Ruben Ôstlund for filmen The Square. I denne filmen går han fullstendig til angrep på kultureliten og det politiske korrekte, i begrunnelsen til juryen ble den hyllet for sin aktualitet

Med gullpalmen til The Square har Sverige fått papir på at de har produsert en av verdens beste og viktigste filmer i år. Men hva betyr det? Vel, det første som skjer er at filmen blir litt dyrere for distributøren som skal lansere den på kino. Prisen stiger rett og slett med priser av dette kaliberet. Så vil distributøren og pressen selvsagt bruke det for det det er verdt når vi nærmer oss premieren. Da blir det til slutt publikum som avgjør om den var verdt prisen.

Skal vi bli litt filosofisk kan vi stille spørsmål om hvem det er som holder definisjonsmakten til å kjenne igjen kvalitet. Er det bransjen selv? (Som vår egen kanonpris), Er det publikum? (som i vår egen publikumspris?) Eller er det en jury av eksperter? Det finnes sikkert like mange versjoner av hva som defineres som en god utvalgsmetode, som det gjør priser.

Mitt inntrykk er likevel at det ikke er så stor uenighet om hva som utgjør en god film, men når en gruppe på flere eksperter (en jury) skal peke ut og velge en film blant mange gode filmer oppstår gjerne tilfeldighetene, kompromissene og noen ganger et akutt behov for å demonstrere et eller annet, og da hender det at det går politikk i saken.

Jevnt over vil jeg si at det er et kvalitetstegn at en film vinner en av de store prisene, Gullpalme, Gullbjørn, Gulløve og Oscar. Det finnes selvsagt unntak, men om vi forsøker å antyde at det finnes 10 kriterier som definerer en kunstnerisk god film vil kanskje 8 være gjenkjennelige hos en viktig prisvinner. Det vil alltid være svært subjektive kriterier, men man kan alltid argumentere ut i fra historiske fakta, originalitet og noen objektive kriterier knyttet til ambisjonsnivå.

Når vi velger ut de 12-15 filmene vi skal ha i vårt eget konkurranseprogram New Directors Award prøver vi selvsagt å velge ut filmer som har denne IT-effekten. Det vil si filmer som har definerbare kvaliteter som kan være verdige vinnere av en potensiell pris. Derfor vil det hos oss også være et lite sikkerstikk å sikte seg inn på filmene i konkurranseprogrammet om man vil se en film som med størst sannsynlighet er definert som en kvalitetsfilm – så kan vi ta diskusjonen etterpå, for diskusjon blir det – film, kunst og humaniora er ikke matematikk. Det finnes ikke et enkelt svar, og vi bruker ikke to strek under svarene, bare mengder av utropstegn 

For da kan vi gå tilbake til Cannes. Det var flere av filmene i årets hovedkonkurranse, som altså konkurrerte om verdens viktigste kvalitetsfilmpris som vi har refusert til Kosmorama i 2018. Kan det være mulig, når Cannes kan velge på øverste hylle blant 1000-vis av filmer som lages over hele verden at de plukker ut filmer som Kosmorama ikke engang finner verdt å sette på programmet? Smått utrolig, men ja, det skjer ofte, og jeg lurer noe ganger på hva seleksjonskomiteene i Cannes, Berlin og Venezia har spist den dagen de valgte akkurat den og den filmen – på akkurat samme måte som noen sikkert kan si det samme om oss.
MEN jevnt over er det veldig høy kvalitet på filmene som vises – og i hvert fall de som får priser.

The Square var en av filmene som ble likt av flest av de jeg snakket med og som den generelle buzzen buzzet mye og høyt om. Jeg så den ikke fordi den allerede hadde norsk distributør og skal ut på kino lenge før vi kommer til Kosmorama i 2018.

Den filmen jeg derimot så, og som ble min personlige favoritt, er den nye filmen til russeren med det vanskelige navnet (som aldri er konsekvent stavet) Zvyagintsev. Hans Loveless/Nejlubov var rett og slett knakende god og han ble da også premiert med juryprisen (det som i praksis er 3.plassen). Den franske filmen 120 Battlements par minute fikk også masse buzz og 2. Plassen (Grand Prix). Den fikk jeg dessverre ikke sett, men prisen tyder jo på at ryktene var sanne.
Den siste store prisen, prisen for beste regi, gikk til Sofia Coppola. Det var ikke så entydig enighet blant ”ekspertene” at hennes The Beguiled var en strålende film,. Jeg var i likhet med Adresseavisens Terje Eidsvåg kanskje blant de mest entusiastiske. Regiprisen som er en slags 4. Plass indikerer i hvert fall at vi ikke var helt på jordet – eller at vi har samme filmsmak som Pedro Almodovar og Will Smith – det er ikke så verst det heller 

Plutselig var det over. Selv om denne festivalen var den 18. I rekken er det alltid noe nytt som sitter igjen. Helhetsinntrykket var en svak 5’er.

Privacy/cookies