Hold deg oppdatert om programslipp, events, nyheter og tilbud fra Kosmorama.

Nei takk, jeg er ikke så opptatt av film

Ola blogger fra Cannes 2017

Hvor går grensen mellom det galante og det sexistiske – til og med vulgære? Har du antropologiske eller psykologiske interesser for nettopp det spørsmålet er Cannes stedet å være. I estetikkens og kjolemotens interessesfære er det mye spennende å se på i Cannes. Både på den røde løperen, men også blant vanlige folk på gata. Her er det lov å synes og det er det mange som benytter seg av. Da er det selvsagt mye fint å se, men så var det dette med grensegangen mot det vulgære da, og den grensa er under vann for å sitere en velkjent karikert russisk ubåtkaptein. Det er mye kvinnelig glitter i Cannes.

Under Kosmorama i år kunne vi stolt presentere et konkurranseprogram hvor 50% av filmene hadde kvinnelige regissører. Det er et godt stykke igjen til Cannes når opp dit, i år har 3 av 19 filmer kvinnelig regissør. Kvinnene glitrer med andre ord mer rundt omkring enn i registolen, og når det gjelder Cannes har jeg en mistanke om at det ikke først og fremst er kvinnenes feil. Men det bugner av sterke kvinnelige prestasjoner i Cannes også, jeg så nettopp Nicole Kidman i Sofia Coppolas The Beguiled (som er en av de 3 filmene med kvinnelig regissør nevnt ovenfor) og hun glitrer som aldri før.

I Salle Debussy hvor jeg ser flest filmer fra hovedprogrammene er den en bratt trapp fra salen og opp på scenen. Det går gjestene som skal opp på scenen og bli presentert før filmen, og det slår meg, gang etter gang, hvordan det franske galanteriet slår inn. Alle kvinner uansett alder får en galant hjelpende hånd å holde i på vei opp og ned trappen av den som introduserer dem på scenen (med noen få unntak som vel må anses som en glipp). Et uttrykk for fransk eleganse og klasse, eller er det et bilde på et kvinnesyn hvor kvinner er sarte sjeler som må holdes og leies straks det oppstår et lite problem? Sannelig om jeg vet, det er mye ved Cannes som påkaller ettertenksomhet! Nå skal det sies at trappen er bratt, og med høye hæler og kjoler som strammer ned til under knærne er det nesen en bragd å bevege seg, langt mer å i bratte trapper. Og det skal de ha, arrangørene i Cannes, det ville tatt seg særdeles dårlig ut om en av gjestene hadde stupt i trappa foran øynene på nesten 1.000 publikummere i salen. Kanskje det hverken er galant og/eller sexistisk, bare rett og slett nødvendig, men da kunne de vel også gitt de eldre distingverte herrene som av og til entrer podiet en hjelpende hånd.

Gjester After the War

Gjester La Familia m/Dag Hoel

Når vi først snakker om gjester på scenen har vi her to eksempler på at Cannes nok har et betydelig større gjestebudsjett enn Kosmorama. Dette er bilder fra italienske AFTER THE WAR i hovedprogrammet og venezualenske LA FAMILIA i kritikeruken (et offisielt sideprogram).

 

Fra en av de mange køtimene i Cannes.

Jeg har nettopp trøstespist en Chevre Chaud til lunsj etter å ha stått en time i kø for å se et av unntakene: Claire Denis sin film LET THE SUNSHINE IN. Fryktelig irriterende og en vanvittig sløsing med tid (Chevre Chauden gjorde det litt bedre) på et sted hvor tiden er det mest dyrebare man har.

Når tusenvis av akkrediterte bransjefolk er ute i samme ærend blir det trangt om plassen. Festivalen har innført en rekke graderinger på akkrediteringskortene som styrer hva du har adgang til og hvilken grad av prioritering køen du skal stå i har. Et normalt festivaldøgn består av ca. 8 timer film, 3 timer køståing, 2 timer effektiv gåing fra leiligheten til byen og mellom de forskjellige kinoene, 2 timer med å lete opp et sted å spise lunsj og middag, 1-2 timer med diverse (som møter med selgere, bloggskriving, lese epost og følge med gossippen her nede) og om man orker det 1-2 timer med sosial mingling (eller fæst på trøndersk) hver kveld/natt.

Cannes er så mye, men for de fleste av oss som er her på jobb så handler det om filmer, nye filmer – og svært ofte gode filmer. Det er blitt nesten en liten bransjegreie at man skal være kritisk, svært kritisk, og spesielt til konkurranseprogrammene i Cannes og Berlin. Den diskusjonen skal jeg la ligge til en senere anledning, men vil skyte inn at jeg ikke er enig. Med noen unntak (hvor komiteen må ha spist noe rart til frokost) er filmene gode, over snittet.

Langs croisetten er det tett i tett med luksushoteller som har hver sin bit av stranden. Der er det store provisoriske restauranter og klubber hvor det er et mylder av fester hver kveld som er kliss identiske. Det er den samme enerverende Tszuunk tzzunk musikken fra hvert enkelt telt ispedd en solid dose popsvisker slik at ikke gamlingene skal føle seg helt utafor. Da den store nordiske festen dunket avgårde på mandagskvelden var det koreanerene som prøvde å overdøve oss i ”naboteltet”.

Da gjenstår det et sted mellom 5 og 3 timer til søvn. Det å være på jobb i Cannes når man har hobbyen sin som jobb og elsker film er både moro og givende, men også slitsomt og gir mange grunner til å tenke gjennom hvor alvorlig absurd sammenskrudd denne kloden vi lever på er. Både fordi filmene gir deg sjelsettende opplevelser, men også fordi rammen rundt festivalen nesten er et paradoks i seg selv. Det er en opplevelse å være her, men det skal også bli godt å komme hjem.

Men ingen blogg fra Cannes uten at det skal handle om det viktigste – filmene.

Sofia Coppolas THE BEGUILED er rett og slett god. Under borgerkrigen finner en ung jente en såret nordstatssoldat i skogen og tar han med hjem til ”internatet”. To kvinnelige lærere har en lite gruppe jenter i alle aldre som de tar seg av. Soldaten overlever og kvinnene (store som små) er skjønt enige om at de ikke kan overlevere han til sørstatssoldatene syk og svak. I ren kristen nestekjærlighet steller de han og gir han nok omsorg til at han blir frisk. Hvordan alle damene fra de yngste og oppriktig uskyldige til de voksne utsatt for mer kjødelige lyster er det både rørende, morsomt og dypt menneskelig å bivåne hvordan de ”tupper” seg til for hanen i kurven, og hvordan han i takknemlighet og selvsagt i angst for å bli utlevert gjør det han kan for å begunstige damene, også med å hjelpe til med arbeidet i den store hagen. Vi skjønner tidlig at dette ikke kan gå bra, så det er ingen spoiler. Filmens desidert sterkeste side er at selv når den er over og vi vet hva som skjedde er vi ikke sikre på hvem det var som egentlig hadde skurkerollen, hvem som ikke handlet så nobelt og som hele tiden hadde en plan B.

Jeg blir ikke overrasket om Sofia Coppola stikker av med en ny gullpalme til familien og hun blir da i så fall den andre (tuller ikke) kvinnen i historien som vinner en gullpalme. Men den som til nå leder an på ryktebørsen er russeren med det vanskelige navnet (Andrey Zvyagintsev red.anm) og de gode filmene. Mange mente at han burde vunnet i 2014 med LEVIATHAN (også vist på Kosmorama i 2015), da ble det bare pris for beste manus. I år overbeviser han på nytt med LOVELESS. Filmen har en enkeltscene som garantert vil gå inn i verdenshistorien som en av de mest beskrevne, omtalte og bejublede. Jeg skal ikke røpe hvilken, men minne vårt publikum på det igjen om vi får vise den på Kosmorama neste år, eller i forbindelse med norsk kinopremiere om den skulle få det før vi ruller ut festivalen i 2018. Jeg tror litt og håper mest at Zvyagintsev får gullpalmen i år. Han er utvilsomt en av samtidens mest spennende regissører og jeg synes personlig at han ruver øverst – alene.


Filmen tar tak i de store sosiale problemene Venezuela har og den voldsspiralen det medfører som skaper utrygghet og angst i befolkningen. Familien består av en enslig far og hans 12-årige sønn. Sønnen vanker i et hardt miljø og når han en dag knivstikker en jevnaldrende gutt i en alt for tøff ”lek”, hvor fornærmelser, ære og stolthet blir flytende og farlige begreper skjønner faren at de regelrett må flykte. Gutten er en del av det gjengkriminelle miljøet og faren vet at det vil komme en gjengjeldelse. Det er både hjerteskjærende og rått hvordan filmen skildrer den håpløse situasjonen og hva vi som enkeltindivider både tåler og er villig til å utsette oss for når alt rundt oss rakner og situasjonen krever det. Filmen har mange lag og kvaliteter, men det den først og fremst viser oss er hvor viktig det er at samfunnet har mekanismer som forhindrer nød og sosial uro.

Det får være nok for denne gang. Kommer tilbake til mer om filmene i Cannes når palmer og priser deles ut på lørdag.

Privacy/cookies