Hold deg oppdatert om programslipp, events, nyheter og tilbud fra Kosmorama.

Nei takk, jeg er ikke så opptatt av film

Fra bloggen: Printkoordinator Anton Skarpås

Anton Skarpås (29) har i år jobbet for Kosmorama med booking- og printkoordinering. Anton kommer fra Mo i Rana, har studert filmvitenskap og har lang erfaring fra Trondheim kino. I år har han vært ansvarlig for frakten av alle festivalfilmene til kinoen. Vi har spurt han litt om hva en printkoordinator er og hva de egentlig gjør.

– Akkurat i skrivende stund gjenstår bare én film å sende ut: Marie Curie, The Courage of Knowledge. Denne ønsket distributøren at vi skulle sende videre til en annen filmfestival, så vi beholder den bare til de trenger den der.

Navnet printkoordinator kommer opprinnelig fra den tiden alle kinofilmene eksisterte på trykte eller printede filmruller. Siden den tid har filmfrakten endret seg kraftig. Fra da kinoene viste filmer som ble sendt i store kasser, gjerne oppdelt i flere ulike forsendelser, og gjerne til tollmyndighetenes- og printkoordinatorens frustrasjon, gikk de aller fleste norske kinoene over til digitalt format i 2011.

– Norge var faktisk det første landet som gikk over til en heldigital kino. Men selv om filmen er digital, så er det ikke alltid slik at transporten er det. Teknisk sett kan man i dag motta dem på e-post, via dropbox eller andre digitale overføringstjenester, men i praksis fungerer det veldig ofte slik at filmer fra utlandet blir sendt på harddisker gjennom budtjenester.

Her med en av harddiskene og kassen den kom i. Denne ble dessverre skadet under transport

Men hvorfor sender de ikke det digitalt?

– De norske filmene er oftest overført digitalt, men vi har også en egen norsk overføringstjeneste spesielt innrettet for kinomarkedet som overfører filmer direkte til kinoen. Men hvorfor ikke flere har tilsvarende opplegg eller benytter seg av dette, vet jeg ikke. Kanskje det har med kostnaden og sikkerheten å gjøre? For helt trygg digital overføringstjeneste som er sikret mot piratkopiering koster gjerne mer enn å sende med bud.

I motsetning til den tiden da filmene ble sendt i kasser og vernet mot piratkopiering ble gjort ved å ikke skrive hva kassene inneholdt  – også til tollmyndighetene og printkoordinators frustrasjon – er det gjerne fremdeles tryggere å sende pakker i posten. Men ofte er ikke bare budtjenenester sikkert nok.

– Mange av filmene vi mottar er i tillegg beskyttet mot piratkopiering ved hjelp av såkalte «nøkler». Nøklene fungerer som passord som låser opp filmene. De kan gjerne fungere til engangsvisning, eller den kan være så spesifikk at den er låst til en spesifikk sal til et spesifikt tidspunkt. Alt avhengig av hvor engstelig rettighetsinnehaver er for at filmen skal bli stjålet. Dette spiller jo selvsagt en rolle når vi skal sette opp filmprogrammet for festivalen, som gjerne kan være litt av et puslespill.

I tillegg til å pusle puslespill, innebærer jobben også en del detektivarbeid. Fra en film er produsert til den går på kino er det gjerne mange organisasjonsledd som er involvert. For de aller største filmene har man gjerne ledd som: Selve filmproduksjonen (de som lager filmene), filmprodusent (de som administrerer produksjonen av filmene) og distributør eller salgsagent (de som forvalter rettighetene til filmen). Men det varierer veldig fra film til film hvor mange ledd som er involvert.

– Vi forholder oss oftest til distributørene, men de kan det være mange av, og å finne ut hvem vi skal snakke med er gjerne en del detektivarbeid. Rettigheter, kan på lik linje med nøkler være både generelle og spesifikke – noen kan ha rettigheter til å distribuere en film over en hel verdensdel og noen kan ha rettigheter til å distribuere en film bare i et land. Noen kan også bare sitte på rettighetene, men ikke på selve filmen. Det er ikke alltid like lett å finne frem til hvem man skal snakke med for å få lov til å vise en film. I år opplevde vi, for eksempel, at en distributør vi var i kontakt med for å vise en film gikk konkurs. Det gikk et halvt år før vi klarte å finne ut hvem som da egentlig tok over rettighetene.

Og hvordan løste det seg?

– Enden på visa var at de som satt på rettighetene ikke visste selv at de satt på rettighetene, og filmen måtte vi finne et helt annet sted. Det var stor jubel på kontoret når vi endelig klarte å løse den gåten. Så vi fikk heldigvis mulighet til å vise filmen til slutt. Det kan i blant føles litt som å spille ping-pong når man blir sendt frem og tilbake mellom forskjellige rettighetshavere. Men det er jo også litt av spenningen med jobben!

Privacy/cookies